Redigering av bilder er ganske kult egentlig...

Kom mai du skjønne milde...

Da var mai over oss. Trærne och blommorna blomstrer om kapp och skogene er irrgrønne och fulle av liv. Da er det litt trist å stå innendørs og jobbe på lab. Samtidig er det vel forholdsvis viktig å prioriterer jobben fremfor å løpe rundt og leke i skogene i ukedagene tross alt. Hvertfall ett par uker til..
For tiden spanderer jeg dagene med å banne og steike over hvor kranglete og komplisert det å sekvensiere og analysere mutasjoner i gener egentlig skal være... Det burde jo gå ganske enkelt men neida. For tiden befinner Megan og jeg oss i PCR purgatory... Får håpe det fikser seg.. Kanskje i morgen? Kanskje på fredag.. Vi får se. Sånn er jo forskningen har jeg forstått..
 

My nemesis

Heldigvis nærmer helga seg, så som det er nå er jeg dratt mellom 3 forskjellige muligheter.. Enten kan jeg joine arkitektene på TapASS! (Dårlig ordspill haha), en tapas/fyllefest som arkitektene har en gang i måneden, visstnok veldig morsomt og mye nytt folk, och er jo aldri fel å mingla lite med søte arkitekter som kan hjelpe til med å innrede lägenheten for fremtiden.
Plan nr 2: Pakke storsekken og stikke til skogs med Kristian. Vi tenkte å begi oss ut på vår erkefiende tur igjen, Söderåsen fra nord til syd. Sist vi prøvde måtte jeg evakueres pga ekstrem matforgiftning, og hver eneste andre gang tidligere vi har vært ute så har værgudene gjort sitt beste for å pisse oss av kartet. Ut fra værprognosene ser det ut til å skulle bli riktig pissigt i helga med sterk vind og regn.. En del av meg vil faktisk ut å sitte i teltet i regnet.. Selv om det nok høres ganske sinnsykt ut.
Mulighet nr 3: Hyttetur med Thale og Henrik, gå rundt Kullaberg med Thale, barbeque, badstu, whisky och luftgevær. Det er heller inte fel..
What to do what to do..

Jag får vel egentlig bare se hur det går i skolan i morgen. Om ting fungerer perfekt i morgen kan jag gå tidlig på fredag, och da tror jag det blir söderåsen, men om ting clusterfucker seg igjen i morgen.. Blir det nok enten hyttetur eller arkitektfest och party på parentesen på lørdag (er årets brentballturnering i helgen och efterfestene er alltid awesome så..). Humm... Jag trenger en tekopp och lite tid til å gruble. Alle forslag mottas med takk.

Valborg, kvalborg, 1 mai osv..

                                                                                Det er helt sinnsykt, jeg har vært gjennom min...6 Valborg i Lund, og selv om jeg kan innrømme at jo det er morsomt til tider så kjenner jeg at flatfylla i støvete park begynner å miste sin sjarm. Rart å si det men det som var fantastisk da man var "ung og dum" student for et par år siden, har mistet litt av sjarmen, det kan jo ha noe med og at en god del av mine omgangskretser og begynner å bli såppas etablerte at de heller henger i familieparker og liknende på slike solrike vårdager, snarere enn å drikke på seg leverskade i solsteika i Lund. Oh well.
Vi startet feiringen hos Megan med felles frokost. Var litt internasjonalt tema siden det var 1 fransk-Canadier, en spanjol, en tysker, en amerikaner, en svenske, en nordmann og en russer. Men trevlig selskap, og matkombinasjonene var det hvertfall ikke noe å klage på. Jeg sørget for å legge ett grundig fundament med tysk ølpølse og amerikanske pannekaker før alkoholkonsumpsjonen skulle finne sted i parken senere på dagen. Marko og Pablo (Marko har ikke briller og er tysk, Pablo=briller+spansk) valgte å starte med rødvin til frokosten.
 Utsikten fra Megans leilighet over Mikael Hansen kollegiet, allerede tidlig på morgenen startet nok festen der hørtes det ut som.

 

 Heldige med været var vi hvertfall, i motsetning til for 2 år siden da det var fullstendig storm..

 I år var det visstnok publikumsrekord i Stadsparken, det kan jeg forsåvidt tro på for fy faen så mye mennesker trykket inn på lite sted. Det tok oss omtrent en 40 minutter å finne en ledig grønn flekk å trykke oss ned på. Sjebnens ironi though at 20 meter til høyre for oss satt en av mine ekser sammen med sin nye kjæreste, og på andre siden litt lengre borte satt min nåværende nyeste eks.. Ganske interessant å klare å finne 2 ekser innom en større park med nesten 30 000 mennesker.
Heldigvis fantes det nok av andre mennesker der til at man stort sett kunne glömma dom båda och njuta av en solrik social dag med kompisar och flørt. 

Jag blev inte ens solbrent, velger å tro at det er bytting-genene som har gitt meg hud som kan håndtere hard vårsol etter lang mørk kjip vinter her i Sverige. Endelig er våren her og snart sommer, ledigt, fjell, vandring, fiske, frihet!

Ellers.. Ting har jo vært tøft her en stund. Det har ikke vært lett å innse at forholdet gikk i dass, og jeg har vel holdt håpet så lenge jeg har kunnet men nå begynner jeg å innse at løpet er kjørt, at noen mennesker helt enkelt ikke passer i et forhold. Det er en konstig känsla å komme tilbake i hverdagen som singel. Noen håndterer det bra, andre ikke så bra, jeg hører vel til den siste kategorien. Heh. Det er først når livet virkelig raser man innser hvor mye venner betyr for at ikke man skal begrave seg helt i depresjon og apati. Hurra for Frida, Kristian, Thale (beste storesöss), Nikolai, Lisa, Agnes, Mirko... Dere har gjort mer enn dere vet og bare ved å være der, ved å være tålmodige og la meg elte og gnälle i timesvis.. Takk.  Livet går videre. En dag av gangen.
Men jeg har vel innsett at Kimona er tapt for meg. Vi hadde en bra periode sammen men livet går videre, hun går sin vei, jeg går min, og jeg tror ikke våre veier kommer til å krysses igjen. Det er som et kapittel i en bok, man satte pris på det da man leste det, og man har det i hukommelsen, men sannsynligheten for at man orker å lese det kapittelet igjen.. Da skal det være en fantastisk bok med løfter om fantastisk fortsettelse og avslutning.. Man kan ikke kjempe for noen som ikke vil kjempes for....

Så får man heller se hvordan det går i sommer, kanskje man kan ha et normalt vennskap og vi kan oppleve Norge sammen, oppleve fjell, natur, opplevelser, spise is, se film, nyte sol, lukten av nykuttet grass og solvarm hud sammen.. Og om ikke, så sånn er livet, det finnes andre fisk i sjøen og andre venner å være med. Jeg har hvertfall toppturer med storebror og isbreklatring å se frem mot, og Kebnekaise med Kristian och folket i august! Om alt går etter planen klarer jeg forhåpentligvis 4 av Nord Europas høyeste fjelltopper på en sommerferie. Det må vel sies å være et bra entusiastisk mål for en sommerferie.

Sånn helt til slutt, kan jeg avslutte med å vise ett lite bilde av dunderbrygget jeg fikset sammen før Valborg. en 1,5 liter plastflaske med 4 dl 50% vodka, 0,5 l med hvit gatorade, saft fra 1 sitron, och resten eplejuice. Kombinasjonen var dynamitt. Jeg la flaska i fryseren i 48 timer, og da jeg tok den ut var innholdet shlush men fremdeles flytende. Veldig forfriskende og folket rundt tyckte nok och om smaken for en hel gjeng teknologer som satt ved siden av måtte prøvesmake i plastkoppene sine. 

Det er sånn man kan drikke 1 gang i året, farlig farlig men herlig herlig.. 

Nå blir det ny episode av Game of Thrones, tekopp och lite mys med mørk sjokolade for å lade opp for skole i morgen!

Søndagsmiddag!

Søndagsmiddagen ble ett møte mellom øst och vest! Hemlagad sataysås med chili, urter och lime, wokede grønnsaker, torsk, räkor och glassnudler.


Det ble overraskende bra.
Legg også merke til at jag tok sjansen på bruke spisepinner i starten. Det var riktignok ikke så enkelt da glassnudler viste seg å ha konsistens som gummistrikk så da jag dro i de med pinnene flexade dom med resultat at såsen gikk til alle kanter.
Jeg klarte blant annat å få skutt en chilibit opp i høyre øye. Darwin hadde inte värit stolt over mine prestasjoner, utkonkurrerad och overlistad av en glasnuddel..
 
 Til dessert, sjokoladeis och tekopp! Och på datorskjermen er det første episode av BBC frozen wilderness med en gud blant menn som kommentator, David Attenborough.

Alt i alt en lugn søndag kveld.

Ting går bedre..Tror jag?

Vel. En stund siden siste oppdateringen nå. Vært mye forandringer og ting som har skjedd. I skolen har det jo blitt litt omveltninger. Jag gick från mitt masterprosjekt. Jag innså at så som oppgavene mine så ut og hva vi fikk gjort i forhold til tidsaspekt og læringskurve ville jeg ikke få noe bra utbytte av oppgaven og det var umulig å fullføre en brukbar master innen tidsfristen. Så jeg endte med å bytte til en annen oppgave. Nå jobber jeg riktignok fremdeles med immunologi men med ny handledare, ny prosjektplan og litt mer struktur i hverdagen så det kjennes bedre. Gener er ikke like kult men jeg prøver å holde hodet oppe og se på det positivt. Blir laboratoriearbeid frem til 6 juni, sen blir det analyse og skriving etter sommeren så det er digg at jeg hvertfall får litt sommerferie og pause i arbeidet. Skal bli bra å komme meg hjem nå.


Ellers.. På det private plan, så har ting gått litt i dass også. Kimona dumpade meg mandagen etter påskeferien. Hun var frustrert och usikker på egne känslor och hadde behov for å stå på egne ben.
Vi har snakket mye om det og selv om det er jævlig trist og jeg ikke vil miste henne så forstår jeg henne på samme tid og ser hennes behov. Jeg håper bare at kanskje i fremtiden når hun hun har fått tenkt gjennom og sett hva hun trenger og hva hun ikke trenger, at hun og ser at det finnes flere positive sider med oss enn negative. Men men, det får i så fall fremtiden vise. Uansett har vi ett vennskap og det er verdt å spare på.

Det har vært ett tøft år til nå, jeg er spent på å se hva de siste ukene i Lund før sommeren kan bringe.

Om å oppleve at man svikter, igjen

Ting går fremdeles ikke så bra her, dumt nok, trodde master skulle bli kult men til nå så har det bare vist seg å være en usammenhengende clusterfuck av dimensjoner og jeg får vond klump i magen bare ved å tenke på at jeg har 10 uker til med dette foran meg.

At jeg var dårlig/er dårlig i kjemi og beregninger visste jeg egentlig før jeg hoppet på denne masteren, det var vel litt derfor jeg var interesserad i å prøve meg, for å bevise for meg selv at jo dette var noe jeg skal kunne håndtere, dessuten var jo temaet på masteren interessant, det er jo ikke dumt om man klarer å kurere en alvorlig verdensomspennende sykdom i samme slengen som man fullfører sin utdanning. Jeg burde vel allerede der forstått at det ikke skulle bli noen dans på roser men virkelighetens harde knyttneve slår hardere enn man forventer av og til.
Torsdag og fredag i uka som gikk jobbet jeg i labben med min handledare (supervisor), ting gikk ikke så fort som han forventet at det skulle gå og jeg er på godt norsk rævdårlig i hoderegning så da han ville ha meg til å spontanberegne konsentrasjonsforandringer i kjemikalieblandinger vi jobbet med var det så det gikk rundt for meg. Jeg vet ikke hvorfor det gikk så dårlig, men dårlig gikk det, og det hele endte med at han uttrykte at jeg var forferdelig dårlig i laboratorieteknikk og at han hadde svårt for å se hvordan vi skulle kunne fullføre prosjektet.
Det at tidligere masterstudenter han har hatt har vært kjemikere, biokjemikere, eller folk fra biomedisin, mens jeg derimot som er en grønnhvit biolog og dermed har litt andre bakgrunnskunnskaper hadde nok inte helt blitt tatt med i beräkningen innan jag begynte.
Da vi var ferdige sa han at jo han forstod at folk har forskjellige bakgrunner men han kjente at han ikke kunne stole på meg i labben og at han var usikker på hva slags prosjekter vi kunne bake inn i masteren. Noe blir det vel og det virket hvertfall ikke som at han ville hive meg av laget men der og da kjentes det mest som jeg bare ville krabbe ned i et mørkt hull og bli borte.
Det var litt samme situasjonen som da jeg prøvde meg som jeger i militæret. Jeg hopper i det med begge beina og satser hardt, og virkeligheten faceslapper meg tilbake og understreker at jeg knapt er midt på treet når det gjelder å prestere.. Så til nå har livets harde skole lært meg, at ikke er jeg supermann når det kommer til å krige, og jeg kommer nok heller ikke til å dra noen Nobelpris med det første.
Fredag gikk litt bedre, jeg fikset enklere saker på labben, Pablo (andre studenten jeg jobber med) var også med og sammen holdt vi stort sett orden på sakene, jeg fikk hvertfall ikke altfor mye negativ tilbakemelding men jeg kan jo si jeg følte meg ikke så høy i hatten..
Etter 12,5 timer i labben har helgen stort sett gått med på å slappe av og lade opp for nye utfordringer i uka som kommer. Hvordan noen kan velge å jobbe med dette hele livet er bortenfor min fatteevne, og det sa forsåvidt min handledare och, at det nok inte er mycket forsker-materiale i meg...

Det er svårt å se motivasjonen i hvorfor jag skal fortsette jusst nu, ett prosjekt jag inte brenner for, en handledare som ser på meg som om jag er en retard, at jag har innsett at dette inte er noe jag vil gjøre sen i livet.. Jag håper, at det åpner dører for meg sen om inte annat, at det å ha en master i immunologi som biolog gjør at jag kanskje kan jobbe med parasitter, eller skadedjur eller spridning av vägglöss eller noe liknende, autoimmune sykdommer tror jag inte er min väg iaf. Jag var farlig nær å bare gi faen i torsdags, da han sa jag var udugelig, bare ta av meg labrocken, lämne bygnaden och gi faen, jag kan alltids lese kurs andre perioden denne våren och heller ta masteren til høsten.. Men samtidig... Det kjennes inte bra å lämna halvvägs heller.

Kjennes ut som hver gang jeg prøver å planlegge noe så pisser sjebnen på meg, denne våren skulle bli annerledes, jeg skulle reise, oppleve, se Roma, vandre i naturen, njuta siste terminen som student.
Joda, våren har hatt sine lyspunkter også til nå. Men av og til.. Av og til kjennes ting litt for tungt, det skal ikke være så, men det er så.. Håper det blir bedre.
Heldigvis har jeg storesøster her, og en kjæreste som vet å plukke opp bitene når jag treffer veggen. Uten de hadde jeg nok gitt opp...

Andre ting jeg har å engste og stresse over er jo såklart fremtiden, jobb (ikke er jeg ren grønn biolog og ikke er jeg biomedisiner/labråtta, så hva er jeg egentlig?, Hvor passer jeg inn?). Kjærlighet, stabilitet.. neh.. Jeg har bestemt meg for å tro at ting kommer til å gå min vei, og ta en sak av gangen. Så får masteren være hovedproblemet jeg sloss med nå, så får fremtidige meg ta hånd om fremtidige problemer, lånekassa, jobb og hvor og hva, det får komme når det kommer.

Så lenge man holder hodet høyt og håper fikser alt seg, right?

Helg!

Ting går bedre..Tror jeg.. Det er hvertfall litt mindre kaos i livet nå kjennes det som.
Blir spennende å se hvordan det blir med ny uke i morgen.