Bachelor prosjekt på gang!

Og gud bedre hvilket stress... Hurra for Zoegas kaffe og evnen til å sove sittende i bil.
Men first things first, la meg introdusere dere til min kilde for stress og grunnen til at Mikaels, (my partner in crime) og mine fingre ser ut som vi har hatt en noe uvøren bruk av en blender.
La meg presentere Corvus monedula, også kalt kaie. Denne lille pippen er en del av kråkefamilien og er derfor en av naturens smarteste arter. Det byr naturlig nok på en liten utfordring når den skal fanges, da den ikke er spesielt interessert i å bli fanget.
Prosjektet vårt utføres ute i Revinge feltet, det er et stort åpent område utenfor Lund der folk med hunder, kuer og okser, rallykjørere, biologer og svenske forsvaret krangler om plassen. Midt på området er det en skogsklynge der universitetet har satt opp hekkebokser for kaiene slik at vi har en koloni å arbeide med. Vel og bra, problemet er, at fugler har vinger, og fuglene liker ikke å bli fanget. De er faktisk så smarte at dersom man har brukt en fellemodell til å fange en fugl i kolonien og de andre har sett det, skjønner de at det er en felle. De kan også lære av andre individer i kolonien og advare hverandre om "farlige" personer på avstand.
Vår første plan var, å modifisere boksene med falluker foran åpningene som vi ved hjelp av fiskeline kunne aktivere på lang avstand når vi så fuglene inne i boksene. Denne planen skrotet vi etter 3 timer med krampeventing stirrekonkurranse med kaiene i trærne rundt som tydelig skjønte vi hadde gjort noe med boksene deres og derfor skydde boksene som pesten til vi hadde forlatt området.

Forsøk nr 2: Siden fuglene tydeligvis ikke oppførte seg "normalt" når vi var rundt fant vi ut at det enkleste ville være å rigge fellene slik at fuglene selv kunne aktivere de når de var inni boksene. Dermed borret vi nye hull i alle boksene og festet fallsplinter (spiker) til fisketråd som igjen var bundet fast i noe fuglene ville nappe i som vi la inne i boksene. Vi prøvde med blanke objekter, toalettpapir og kartongbiter. Etter 4 timers fiksing og triksing var endelig alle boksene ferdig "pimpet" og vi tok turen tilbake til feltstasjonen for å la fuglene få utforske fellene i fred.

Shiny thing in my box you say?

Frustrasjonen når vi kom tilbake var stor da vi så at i flere av boksene hadde fuglene deaktivert fellene og/eller aktivert de og deretter rømt. Med andre ord, det tok fuglene 41 minutter å finne ut hvordan de skulle overliste felledesignet vi brukte en halv dag på å sette opp.

Bird vs us. 1-0

Etter litt inspirasjonskaffe fant vi frem verktøyet igjen og endret enda en gang designet på fellene slik at felletråden denne gangen var festet via en hempe i bakerste plankeveggen i boksene, slik at fuglene ikke kan sitte i åpningen og fiske ut papiret. Dette er til nå den beste muligheten vi har klart å lage, men den er heller ikke feilfri og vi har fremdeles en fluktprosent som ville fått et hvert fengsel til å rødme i skam.

Uansett, de få fuglene vi fikk fanget fikk vi målt vingelengde, nebblengde, benlengde og undersøkt kjønn og andre ting på for å få et lite overblikk over kolonien.. Funny fact, for å kjønnsbestemme en fugl må du blåse den i "kloakken" og se om den er oppblåst eller liten, om den er stor og oppsvulmet... ja da har du en hannfugl. Ser litt ut som en pulserende drue.. Fælt syn.

Omtrent sånn her, bare med litt hår og fjær og en sint fugl på toppen av det hele..

Teorien vi skal undersøke er teorien om at, dersom fugler merker de er på vei til å dø, og at det dermed er siste året de hekker, vil de investere mer energi i avkommet slik at flere av ungene
og dermed deres genetiske materiale vil overføres for fremtiden.
For å lure fuglene til å tro de er på vei til å dø bruker vi sprøyter til å injisere et antigen (KLH), som gir en kraftig imunreaksjon og dermed, i følge teorien burde overbevise de om at de skal satse på ungene.
Det er ikke lett å håndtere en sint fugl, og om den først er sint når den er fanget, blir den jævlig sint etter å ha blitt stukket med sprøyte. Derfor ser fingrene våre ut som oppskrapede pølser.
De har kraftige nebb og klør på føttene som likner rovfuglklør, og de vet å bruke de. Ene fuglen vi fanget valgte først å klore Mikael til blods, for deretter å drite nedover fingrene hans, noe som resulterte i at vi måtte desinfisere sår og uttrykke diverse forbannelser mot de små onde med vinger...

Vi skal ut igjen og fortsette prosjektet i morgen, til nå har vi fanget og vaksinert 9 fugler, vi trenger minimum 14 sånn at vi har en kontrollgruppe og en vaksinegruppe vi kan sammenlikne. Det burde gå greit å få fanget de siste og når det er gjort, da er det bare å lene seg tilbake og vente på at naturen skal gå sin gang og eggene skal dukke opp.
Gruer meg litt til vi skal jobbe med ungene forsåvidt. Vi skal ta blodprøver av de for å se etter overføring av antistoffer og det å stikke fugleunger med nåler ute i felt kan være litt stress når jeg ikke har helt superpeiling på hvordan det skal gjøres. Oh well, det går nok bra, jeg har jo blitt en jævel på å sette sprøytene så.

Nå er det søndag morgen, jeg har for første gang på lenge en hel fridag foran meg, eller, den skal brukes til, klesvask, skifte sengetøy, rydde litt her, må gjøre litt GIS (en helt ny dimensjon av kjedsomhet...), kanskje trene og ellers innimellom der ta dagen som den kommer!

Oh, en annen ting jeg skal gjøre i dag og er å begynne å planlegge vandring med Lisa neste helg! Nå er jo våren her så da er det på tide å tusle litt langs skåneleden. Se hvor blomstene hopper opp og dra litt rundt. Lurer på om vi kanskje skal dra nordover i skåne denne gangen. Kyst til kyst leden i nord-skåne skal visst være den fineste.
Det kan være fint å få en sånn tur sammen og, forrige uke var en røff uke med stress og skole og mas så er viktig å ta litt tid og bare være fri og sammen og borte fra alt maset innimellom tror jeg.

Skåneleden, approved by Dr. Phil!