Dumpet, motivasjonsspøkelset og fremtiden.

Mitt liv som tegneserie..

Vel, da er det kanskje på tide å blåse støvet av bloggen igjen. Nå har jeg jo vært lat og latt den ligge død i langsommelig tid så tviler på at det er noen som kikker innom her lengre men oh well, det er jo mest for min egen del at jeg vil skrive.
Så, hvordan kan jeg oppsummere min nåtidige status.. Nydumpet, skolelei, angst for fremtiden og litt lei av alt egentlig. Mengden stress, mas og faenskap det er for tia gjør at jeg skulle ønske jeg var grisebonde i Guatemala eller drev med reinsdyr på vidda eller noe annet tull. Skjønt, de har nok sitt å stresse med de og..

¨
Men first thing first. Jeg er som sagt nydumpa, eller nysingel eller hva man skal kalle det. For litt over ei uke siden slapp Lisa bomben, at ting ikke funket for henne lengre og at hun ville gjøre det slutt.. For min del er det både forståelig og uforståelig. Det var visstnok problemer med kommunikasjon og at hun var så usikker på følelser. Jeg må jo si at den rasjonelle delen av hjernen min er enig i hennes avgjørelse, om jeg hadde vært stilt i samme situasjon hadde jeg nok gjort det samme, men det gjør det ikke mindre vondt og ensomt når man våkner aleine om natta.
Det gjør det jo ikke lettere at vi ser hverandre hver eneste dag og jeg må kjempe mot trangen til å holde rundt henne, snakke med henne, være nær henne, bare fordi jeg savner henne. Hah våknet 0500 i dag tidlig av meg selv fordi jeg drømte om henne. Jeg vet, klisje romantisk whine men når min forræderske hjerne velger å plage meg på den måten så skal jeg blogge om det, hvem vet, kanskje ting blir bedre av å få det ut og? En del av meg lever i håpet om at hun kommer til å angre, til å komme tilbake i mine armer og at vi kan være lykkelige igjen.. Kanskje ikke med det første, men en gang i fremtiden. Hah. Det gjør vondt bare å tenke på henne. Fuck.
Det som plager meg mest er hvordan jeg alltid svarer at ting går helt fint og smiler når folk spør når jeg bare vil knuse ting og skrike. Hvordan jeg sjuler meg bak en maske og lar alle tro ting er greit. Ikke kan jeg slutte med det heller, det føles egentlig som folk bare spør for å være høflige men ingen egentlig er interessert utover de 10-15 minuttene vi snakker om det og utover det skal man visst klare seg alene. Jeg hater alt og det kjennes faen ikke bra.





Såh. Hva annet er det som gnager meg for tia.. Jo. Studievalg, studiemotivasjon og hva faen jeg skal gjøre med studiene videre. Jeg sliter litt med å bestemme meg for hva jeg skal lese til våren. 2 halvdel av vårsemesteret går det bare tråkige kurs jeg ikke er interessert i å lese, så jeg lurer på å gjøre en praktikk i stedenfor, enten i Sverige, eller i Norge, Island, Grønnland eller Svalbard (om jeg finner noe spennende). Det er jo det, at nå som jeg snart er ferdig med utdannelsen så begynner jeg å kjenne at jeg har vært litt for lenge i Lund og er litt sugen på å gjøre noe annet. Er litt derfor jeg og tenker på å dra til utlandet neste halvår. Enten Tromsø eller Island tror jeg nok at jeg kommer til å ville dra til. Problemet mitt er bare å kunne bestemme seg. På høstsemesteret her går de viktigste kursene jeg mangler for min utdannelse+at ved å lese kursene her i lund kan jeg få kontakt med professorer og doktorander som jobber med ting jeg vil skrive min master på.. Så om jeg reiser til utlandet, så får jeg nye opplevelser, og kanskje jeg får bra kurs der (det vet man jo ikke..). Men jeg risikerer også å miste sjansen til å lese de bra kursene jeg har igjen her. What to do. Også, om jeg bestemmer meg for å gjøre praktik andre halvdel av våren, da mister jeg muligheten til å lese limnologikursen på distans som jeg hadde planlagt å ta i våras. Bah.. Noen som kan rydde opp i tankene mine?



Nå, etter 2 kopper kaffe, virker ikke ting like forferdelig forsåvidt. Da jeg stod opp kl 5 i dag tidlig så var verden litt grå og døll men etter 2 kopper kaffe og litt musikk så virker det som jeg er på vei tilbake til de levendes rekker. Lurer på hvordan jeg skulle skulle overlevd uten kaffe av og til.. Vel, da er det uansett på tide å kle på seg og komme seg opp til skolen for å sosialisere, le av tanketomme vitser og ellers uttrykke den perfekte fasaden som er meg.