onsdag 8. desember 2010

En uke til tenta. 13 dager til juleferie!


Så da nærmer juleferien seg med stormskritt, jeg er offisielt skolelei, julelei (jeg er virkelig ikke i julestemning og føler meg som grinchen hver gang noen kommer løpende med nisseluer og glede i blikket..). Oh well, jeg må jo si, lukten av nystekte pepperkaker og Bettans jul gjør meg litt myk om hjerterota.. Men det er enda et par dager til jeg er ferdig med siste eksamen og kan senke skuldrene og gå inn i julemodus. Det skal bli så utrolig fint med ferie nå, bort fra Lund, studiepress og mas. En ting er sikkert, jeg skal overdose på ribbe og småkaker i juleferien!
Sandkaker, safranstenger, lussebullar, pepperkaker, de er alle små brosteiner i veien til lykke. Nå sitter jag her med en bøtte (bokstavelig talt) med te. En ekstremt overdimensjonert tekopp från Indiska som rommer 1 liter te, herlig når det er litt kaldt i leiligheten och man trenger litt varme i kroppen. Som bonus får man tøyd blæra og herdet den til fremtidige fylleslag. Hvis fysiologiske forandringer hadde blitt overført i evolusjon hadde mine fremtidige barn fått blærer som hester og strutselegger perfekt for jogging. Når jeg tenker over det hadde det kanskje ikke vært så kult for de forsåvidt. Kroppsfasong som blobben i en lavalampe pga for mye vann på innsia og beinlengde som en struts... Ingen Mister universe..

I morgen blir det tentaplugg hele dagen och på kvelden er det øl och burger med gutta på sydskånska nationen! Torsdagsburger er aldri fel, særlig om man har vært dyktig och pluggat ern hel dag. Men nuh får jag fortsette å lese litt. Peace out.Moarrr!

mandag 6. desember 2010

-When did we forget our dreams?
The infinite possibilities each day holds should stagger the mind. The sheer number of experiences I could have is uncountable, breathtaking. And I'm sitting here refreshing my inbox. We live trapped in loops. Reliving a few days over and over. And we envision only a handful of paths laid out ahead of us. We see the same things each day, we respond the same way, we thing the same thoughts. Each day a slight variation of hte last. Every moment smoothly following the gentle curves of societal norms. We act like if we could just get through today, tomorrow our dreams will come back to us. And no, I don't have all the answers. I don't know how to jolt myself into seeing what each moment could become. But I do know one thing. The solution doesn't involve watering down my every little idea and creative impulse for the sake of some day easing my fit into a mold. It doesn't involve tempering my life to better fit someone's expectations. It doesen't involve constantly holding back for the fear of shaking things up.

This is very important so i want to say it as clearly as I can:
-Fuck that shit.